”Hva gjør du her, min sønn?”

”Hva gjør du her, min sønn?” spurte Gud, Donnie Sax Sanders da han stod bak sceneteppet i Ceazars Palace i Las Vegas, klar til å åpne en ny kveld med showet til den legendariske artisten B.B. King. Opplevelsen bak sceneteppet ble starten på en ny karriere for den lovende saksofonisten som allerede hadde spilt med mange kjente personligheter.

Her er Donnies eget vitnesbyrd og historie
“Jeg vokste opp i en kristen familie og følte tidlig kallet fra Gud. Som 13-åring tok jeg imot Jesus som min personlige frelser og ble døpt. 18 år gammel fikk jeg anledning til å turnere i Europa og Nord-Amerika sammen med et band med stort navn. Der spilte jeg saksofon og sang, og på den måten underholdt jeg med mine musikalske gaver. Jeg ble fortalt at jeg skulle la mitt lys skinne på mørke steder, og jeg trodde at jeg var en sterk kristen som ikke kom til å la meg rive med av denne verden.

Ti år senere i Las Vegas hadde jeg riktignok funnet kisten med gull der regnbuen ender, men jeg var ulykkelig. Jeg hadde hatt det gøy i verden en tid, men nå skjønte jeg hvor høy pris jeg hadde betalt. Jeg hadde mistet gleden fra Herren Jesus i livet mitt, og den freden det gir å være i Hans fullkomne vilje. Herren minnet meg på at den gleden jeg hadde som ung, lå i at jeg tjente Ham. Jeg hadde rotet til livet mitt ved å ta styringen selv. Jesus viste meg at jeg skulle sette meg i baksetet, og la Ham overta rattet. Han viste meg også at jeg måtte snu ryggen til det syndige livet jeg førte. Da ville Han gi meg det hjertet mitt lengtet etter. Jeg valgte å være lydig mot Ham, og Han salvet meg med kraft til å leve for Ham.

Gud viste meg at jeg kunne stole på Ham når jeg ga hjertet til Ham. Han ga meg muligheten til å spre evangeliet om Jesus Kristus, tjene Ham med min sang og musikk, og dele vitnesbyrdet om hvor dypt Han har rørt ved mitt liv, mine barn, min familie og min tjeneste. All ære og pris til Gud!”

Spilte med “de store”
Fortell litt om hvem du spilte med da du var en del av den verdslige underholdningsindustrien. “Jeg spilte med James Brown, Willie Nelson, Kenny Rodgers, Brenda Lee , Waylon Jennings, Conway Twitty, Barbara Mandrell, The Bill Black Combo, B. B. King, i bandet til Elvis og med mange flere.”

Donnie, hva var det egentlig som gjorde så sterkt inntrykk på deg da Gud talte til deg bak sceneteppet i Las Vegas? “Det som virkelig imponerte meg, var at Gud brydde seg nok om meg til å komme til meg der bak sceneteppet i Ceazars Palace. Han spurte meg hva jeg gjorde der. Der og da hadde jeg en samtale med Herren om livet mitt, og jeg ga Ham et løfte om å tjene Hans sønn, Jesus Kristus.
Hva førte denne avgjørelsen til for deg, praktisk og økonomisk?

Et løfte
Den første konsekvensen var at jeg sa fra meg seks måneders spillejobb. Jeg hadde ingen barn på den tiden. Jeg trodde jeg kunne gjøre en avtale med Gud, og sa til Ham: ”Hvis du gir meg en sønn, skal jeg vil tjene deg.” Han sa: ”Adlyd meg, og jeg vil gi deg det ditt hjerte lengter etter.” Jeg adlød Ham og snudde ryggen til verden, og i løpet av de neste seks årene ga Han meg to sønner og en datter. Typisk Gud!”

Velsignet
Fortell litt om hvordan livet ditt har vært etter at du tok avgjørelsen om å lyde Herren. “Mens jeg tjente feil herre på gale steder og med gale motiver, plaget det meg at jeg ikke visste hvor jeg kom til å tilbringe evigheten dersom Jesus kom tilbake eller jeg døde. Jeg har aldri angret på at jeg snudde ryggen til verden. Siden den gang er jeg blitt velsignet på alle måter.”

Norgesvenn
Du har vært i Norge mange ganger før. Fortell oss litt om hvordan det begynte, og hvordan du opplever å gjøre tjeneste i Norge. “Jeg kom til Norge første gang for 30 år siden, etter invitasjon fra den norske evangelisten Viggo Wilhelmsen frå Stokke. Senere har du, Frank, invitert meg over, og dette er min 12. tur til Norge. Jeg tror det er det vakreste landet på jorden når det gjelder natur. Jeg har vært så heldig å få se alle årstider i løpet av disse 30 årene. Gud holder dørene åpne for meg og sender meg tilbake. Jeg opplever at folk er varme og åpne overfor meg, og de er veldig mottakelig for min tjeneste, spesielt musikktjenesten. Jeg spesialisert meg på de store, gamle salmene fra kirkehistorien. Folk elsker gamle, tradisjo-nelle salmene. De er også veldig åpne for Guds beveg-else, og folk søker og ber om mer av Gud i vanskelige tider, slik som nå.”

Formidler liv
Hva er det du ønsker å formidle gjennom din tjeneste?
“Jeg ønsker å formidle liv – Guds liv. Det er den eneste måten jeg kan leve på. Du trenger ikke å selge sjelen for å være vellykket og tjene mye penger, men hva du enn gjør i ord eller gjerning, gjør alt til Guds ære. Jeg ønsker å være med og tenne en ild, og å hjelpe folk til å komme inn i Guds plan med livet sitt. Ingen behøver å sitte på sidelinjen, alle må være med.”

Donnie avslutter samtalen med å fortelle om en ung mann som ble sendt i krigen. En dag ble de beskutt, og den unge mannen kastet seg fram for å beskytte sin beste kamerat mot kulene. Han ble truffet og døde. Kameraten overlevde krigen, og i takknemlighet til ham som ofret livet for hans skyld, oppsøkte han familien hans. Faren viste seg å være en rik mann, men den drepte var hans eneste sønn. Han hadde et flott hus med en stor og verdifull malerisamling. Siden mannen som ble berget fra kulene var amatørkunstner, ville han gjerne vise sin takknemlighet ved å male et portrett av sin døde kamerat. Lenge etter at bildet var overlevert, døde den gamle mannen, og det ble tillyst en stor kunstauksjon. Mange oppkjøpere og kunstelskere møtte fram. Det første bildet som ble satt fram, var amatørmaleriet av sønnen. Det kom ingen bud, for alle satt og ventet på de virkelig verdifulle bildene. Familiens trofast tjener hadde også møtt fram på auksjonen fordi han elsket både sin herre og sønnen hans. Mannen hadde jo mistet jobben sin, og 200 dollar var alt han hadde. Nå bød han hele summen og fikk tilslaget. Dermed sa auksjonarius at auksjonen var over. Testamentet sa nemlig at bildet av sønnen skulle selges først, og at den som kjøpte bildet av sønnen, skulle få alt den rike mannen eide.

Historien minner om Jesus sine ord i
1. Johannes’ brev 5,11-13:
“Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.”

Frank Håvik

Menighetsprosjekt på Stord/Fitjar

Kristin og Frank Håvik har no teke over leiinga av menigheten fyrlykta på Stord. Fyrlykta vart starta av Anne Lise og Willy Ersland for om lag 3 år sidan.
For vel 15 år sidan starta vi menigheten Kjærlighetens Oase på Stord, og var leiarar der i 6 år. På det meste var det over 90 medlemmer. I år 2000 overtok det som då var Levende Ord Bibelsenter menigheten, og gjorde han om til Stord Bibelsenter. Dei som var med tidligare, fann seg etter kvart andre menighetar, og mange vart ståande utan nokon menighet. Fleire av desse er no med i det arbeidet som vi har teke over. Også mange nye har søkt seg til dette arbeidet, både frå Stord og ikkje minst frå Fitjar.
Med husmøter som basis Fyrlykta kjem til å bli bygd opp på ein litt nytenkande måte der husmøte spelar ei hovudrolle, og kvart enkelt medlem vert sett i stand til å leve Jesuslivet i kvardagen. I husmøta får ein åndelig fellesskap og undervisning, og deltakarane kan stille spørsmål og få rådgjeving og omsorg. Møta er også menigheten si bønnesatsing med høve til bønnestøtte og forbønn for menneske. Gruppene deler nattverd, og når det er naturleg, kjem også dåp til å skje der.

Disippelskap
Møta dekker også den sosiale trongen i menigheten, og folk vert oppmuntra til å kome saman til aktivitetar som turar, team og liknande. Det vil òg bli lagt vekt på å ta praktisk ansvar og hjelpe kvarandre når det trengs. Gjennom møta vert den enkelt fostra og gjort til Jesu disiplar, og trena til å vere lik Kristus i karakter og tankegang. Flest mogleg vert fostra med tanke på at dei sjølve skal kunne dele evangeliet med andre, og vere med på å vinne menneske for Jesus.

Langhelg på Stord
26.-29. november hadde vi langhelg på Stord/Fitjar. Torsdag heldt Donnie Sanders konsert på kulturhuset. En del folk kom, og dei frammøtte fekk ei flott konsertoppleving. Laurdag hadde Barmhjertighetsbussen stor innsamling av klede og julegåver i Fitjar sentrum. Kleda og gavene skal sendast med trailer til Ukraina på nyåret. Barmhjertighetsbussen gjer eit stort arbeid i Ukraina, og Josvafolket og menigheten Fyrlykta vil stå saman med dei i denne tenesta.

Søndag ettermiddag var det Generasjonsmøte i Fitjartun, ungdomshuset på Fitjar. Møtet fekk eit alvorleg bakteppe. Laurdag morgon vart ein 19-åring drepen i ei tragisk bilulukke. Dei fleste unge var samla til minnestund på søndag, og var derfor ikkje saman med oss på møtet. Lovise og Ann Tora Bod, sang for oss og leida forsamlinga i sang.
Arbeidet med menigheten Fyrlykta vil stå på eigne bein, men vi ser at vidare drift no er direkte utleia av Josvafolket.

Ny heimeside
Menigheten Fyrlykta på Stord har fått ny heimeside. Adressa er www.menighetenfyrlykta.no. Vi har også en aktiv blogg som du finn link til på forsida. Sida vil bli oppdatert etter kvart med det som skjer.
Menigheten har óg en gruppe på Facebook som alle kan vere med i. Leit ho opp om du er på Facebook. Ho heiter ”menigheten Fyrlykta”.

Frank Håvik

Forbønnstjeneste Frelse og helse

Vi opplever stadig at folk ringer oss og ber om forbønn. Særlig er det mange fra Nord-Norge som ringer. Noen av dem har tatt imot Jesus som sin frelser, og ganske mange gir tilbakemelding om at de opplever at Gud har helbredet dem for ulike sykdommer og plager. All ære til Jesus som helbreder!
Gjennom flere år har vi hatt en uorganisert forbønnstjeneste. Mange har etter hvert ringt oss, og mange gir positiv tilbakemelding om at Gud rører ved dem til helbredelse når vi har bedt for dem. Siden mai i år har vi forsøkt å registrere de som ringer oss og som gir tilbakemelding. Det viser seg at mange gir tilbakemelding om at Gud har hjulpet dem til en bedring eller total helbredelse.

Jeg spurte en mann som har ringt flere ganger de siste årene om han får bønnesvar. Han svarte jo, - hver gang. Det samme sa en dame som har ringt mange ganger for seg selv eller slektninger. Hver gang skjer det noe sier hun. Det er sterkt å få slike tilbakemeldinger og det gir tro og håp for flere. Denne tjenesten tar en god del kapasitet. I tiden som kommer vil vi derfor forsøke å å systematisere dette mer. Det gjør vi ved å registrere navn og adresse, bønnebehov, tilbakemelding.

Når vi nå flytter over til Stord vil vi samtidig opprette en mulighet for folk til å komme å få forbønn.
Mange som ringer spør hva det koster å få forbønn. Jeg svarer at det er gratis, og lik vil vi at det skal være. Men vi ønsker å legge til rette for at den som vil, kan støtte arbeidet på frivillig basis. Vi vil derfor sende ut et nyhetsbrev med en giro vedlagt slik at folk kan støtte Josvafolket med en gave.

Forbønnsnummer: 924 23 048 (Frank Håvik)

Disse tegn skal følge dem som tror

Da Herren Jesus dro tilbake til Faderen, ga han sin autoritet til disiplene med følgende ord fra Markus 16, 15-18:

Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.

Hans ord og autoritet er gitt til alle som har tatt imot Jesus som Herre og Frelser. Nå er det ikke slanger og dødelig gift som er hverdagen for de fleste, men vi omgås alle mennesker som er knuget av fysiske og mentale sykdommer og plager. Herren Jesu ba oss legge hendene på de syke, og resultatet står Han for: De skal bli helbredet! Hvem kan oppleve slike tegn? Disse tegn skal følge dem som tror (v. 17) sier Bibelen. Hva da når de ikke følger? Kan man si at menigheten da er en troende forsamling? Eller holder Gud kraften tilbake? Jeg tror ikke det siste, men heller at menighetene trenger å løfte fram dette med helbredelse på en langt sterkere måte både i forkynnelse og praksis. Troen kommer gjennom forkynnelsen, sier Bibelen, og en forkynnelse uten praksis er en død forkynnelse. La oss derfor frimodig løfte fram i forkynnelsen at Jesus er vår Frelser og Helbreder. Kraften i evangeliet overgår langt djevelens makt og innflytelse når vi lar den få virke.

Jeg oppfordrer alle Guds barn til å trenge seg på Herren Jesus for å få tak på kraften i evangeliet. Husk at tro er en gave som Gud gir dem som søker Ham. Tro kan du ikke bygge selv, men felleskap med Jesus i Ordet, bønnen og fellesskapet i menigheten skaper en guddommelig tro på innsiden.
Må Gud velsigne deg og oppmuntre deg til å innta nye områder i tro.

Frank Håvik

Personlig engasjement

Jeg tror at skal vi vi se vekst i vår forsamlinger må vi tenke nytt, eller egentlig gå tilbake til urkirkens måte å leve på. Vi må ta hjemmene i bruk, torget, markedsplassen og arbeidsplassen i bruk. Tragedien er at når vi begynnte å bygge egne hus for utøvelse av det kristne fellesskapslivet, lukket vi mange ute og skapte høye terskler. For 50 år siden og før det, skjedde det ikke så mye rundt om. Hadde man ikke tilgang på kino eller teater, så var alternativet møte på bedehuset. Der møttes folk og en fikk høre nytt. I dag kommer alt til oss gjennom massemedia rett inn i våre hjem.

Mange forsamlinger sitter tilbake i dag med pensjonistgenerasjonen. Spør en etter hva som er årsaken ser de at de unge er flyttet, eller at folk har dødd. Men det er ikke grunnen, for den er egentlig at nye ikke lenger er blitt frelst. Jeg besøkte et bedehus et sted og det var 7 stykker tilbake. Gjennomsnittsalder langt over 70 år. Da jeg spurte om noen hadde blitt frelst i de siste årene såg de forundret på meg. Etter litt diskusjon kom de frem til at den siste de viste med sikkerhet hadde blitt frelst der på stedet ble frelst i 1958. Da skjønner vi hvorfor det stagnerer rundt om.

Mange bedehus med 5-10 mennesker tilbake burde kanskje bestemme seg for å låse av huset inntil flokken er vokst. Hvordan? Ved å ta hjemmene i bruk og utvikle husfellesskap der en virkelig møter hverandre til dypt fellesskap i stedet for å drive skuespill på bedehuset der en har en møtestil som er tilpasset 100 personer, mens en i virkeligheten er bare 5 på møtet. Jeg ha vært i flere slike bedehus og når jeg foreslår å starte husfellesskap får jeg ofte til svar at vi er så få at det er unødvendig. Kanskje grunnen til at de er få er at de mangler det nære fellesskapet?

Derfor må vi tenke annerledes og ikke bare kopiere fortiden. Uansett tror jeg nøkkelen til vekst ligger i at hver enkelt kristen blir bevisst sitt kall, utrustning og kommer i brann for Jesus. Dernest må de trenes i å vinne mennesker for Jesus. Jeg liker fokusen som Rodny Howard Brown har på å vinne mennesker for Jesus. Jeg tror at folk ikke tørr vitne i hverdagen, og i alle fall ikke stille folk på valg til å ta imot Jesus fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det rent praktisk. Å lede folk til frelse har vært predikantenes oppgave. Det må bli hver kristens høyeste kall og oppgave!

Misjonstur til Lativa

Nå i påske reiste vi til Latvia sammen med Ungdomsgruppen vår. Vi var 13 stk som reiste ned for å dele det gode budskapet om påske og evangeliet. Latvia er et av de landene som er hardest rammet av finanskrisen i Europa og har for en tid siden gitt ut et rop om hjelp. Vi reiste ned med godt mot i håp om at Gud skulle gjøre store ting.

Vi startet Palmesøndagen med å gå på palmesøndags gudstjeneste i den Luterske og Katolske kirken der. Vi som skulle i den lutterske kirken tenkte at det er sikkert som å gå i den norske Luterske kirke, men der tok vi grundig feil. Den Luterske kirke der nede hadde nemelig tatt til seg den katolske litturgien og det ble det merkeligste møtet vi noen gang har vært på. De som var i den katolske kirken fikk en positiv overaskelse. Der gikk de i tog rundt i kirken og sang lovsanger i en time. Begge plasser fikk vi en liten bolk der vi hadde drama og vitnet.

De resterende 7 dagene gikk med til gatemøter, husbesøk, besøk på dagsenter, barnehjem og lignende.
Vi hadde altid dans, drama, lovsang, vitnesbyrd og forkynnelse av evangeliet.
Det var inspirerende å se ungdommen stå på for Gud.

Den ene dagen var jeg, Knut Daniel, på et husbesøk. Der fikk vi vite at en av naboene hadde et ben som var noe galt med og som legene hadde gitt helt opp. Vi tenkte at det er en sak for Gud.
Vi var 4 stk som var inne å ba for dama og hun ble så møtt av Gud. Vi spurte henne om hva hun opplevde og hun kunne bekjenne at hun følte seg helt ung igjen. Tårene bare rant og hun hadde ikke noe særlig smerter igjen da vi gikk. Pris Gud.

Vi var også i en lansby der vi fikk be for ei jente på ca 13 år. Hun hadde året før blitt helbredet da en gjeng fra ungdomsarbeidet vårt var på husbesøk til henne. Vi ba for denne jenta og hun ble bare så møtt av Gud. Etter møtet satt hun på utsiden og grein og skjønte ikke hva det var som skjedde. Vi kunne bare glede henne med at Gud rørte ved henne. Gud er god.

Ungdom i Oppdrag som vi reiste sammen med hadde i den senere tid fått et lite inpass i byen vi var i i forhold til sosial omsorgen. Vi hadde kontakt med en sosialarbeider som var leder for omsorgsarbeidet for hele regionen der. Hun var med oss på husbesøk og var med på et par møter. Vi gjorde også en del praktisk arbeid på det ene dagsenteret som hun satte veldig pris på. Dama var ikke frelst, men på siste møtet kom hun frem og tok imot Jesus. Halleluja.

Var også med å ba for en sigøyner som var kristen fra før. Ba for tjenesten hans at Gud skulle gjøre store ting gjennom ham. Møtet vi hadde et par dager etterpå var han igjen på møtet. Han grep tak i meg og sa: "Da du ba for meg rørte gud virkelig med meg. Jeg var ute på jobb og fortalte arbeidskamerater om Jesus. Flere av dem ble frelst. Det var en dame der som ikke kunne se. Hun ble helbredet og fikk synet igjen. Flere jeg ba for ble helbredet." Det er herlig når det man gjør får ringvirkninger for de lokale folkene.

Må bare gi Gud ære. Det er bare han som kan gjøre slikt.

Mat 28, 18f:
"Meg er gitt all makt i Himmel og på Jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler......."

Til sammen på turen var det rundt 50 stk som tok imot Jesus. Det var en god del som ble helbredet og berørt av Gud.

Guds velsignelse over deg.

Grete og Knut Daniel Andersen
Ungdomsledere i Filadelfiakirken Lyngdal

Kunsten å leve lenge

Kva er kunsten å leve lenge? Kong Harald vart intervjua i høve 70-års dagen, og fekk spørsmål om kva som er løyndomen ved å bli 70 år. Han svarte at det bare var å holde seg i live, så ordnar det seg etter kvart.
Det var eit festlig svar, frå ein festleg konge. Men kva er det å holde seg i live? Betyr det at vi sjølve bestemmer over kor lenge vi lever? Faktisk veit ingen av oss med visse om vi kjem til å overleve sommaren 2009. Vi har likevel statistikken på vår side, og ein kan seie at det er større sjanse for det, enn å ikkje oppleve det. Likevel veit vi at det kjem til å bli flagga på halv stang, også i dei nærmaste dagane. Ikkje alle dei det vert flagga for vert 70, 80 eller 90 år.

Ein veslevaksen gut frå nordnorge vart spurd om kor gamal han var. ”5 år”, var svaret. ”Ja då skal du vel ta til på skulen til hausten,” spurde den andre. ”Ja,” sa guten, og la til ” Om helsa holder og Herren drøyer.” Vi kan smile av eit slikt svar, men vi kan vel alle ha ei meir audmjuk innstilling til livet. Men når Bibelen seier at alle våre dagar er talde, tyder det at alt er fôrutbestemt, og at eg kan leve som eg vil? Eg døyr vel ikkje før eg skal same kva som skjer? Men eg trur ikkje vi kan tolke det slik. Sjølv ser eg på ei slik tolking som skjebnetru. Det er og ei slags tru, om enn ikkje bibelsk tru. Eg trur at vi i alle fall kan ha innverknad på livslengda vår med måten vi lever på, om vi til dømes lever sunt eller usunt. Mange døyr ein for tidleg død på grunn av livstilsjukdomar. Andre vil rett og slett ikkje leve, og tek saka i eigne hender. Spørsmålet er også om vi har viljen til å leve.

For litt sidan tilbaud eg ei eldre dame forbøn for ein dødeleg sjukdom. ”Nei, elles takk,” var svaret. Så forklarte ho saka. ”Denne sjansen (til å døy) lar eg ikkje gå frå meg, no er eg gamal nok.” Slikt må ein ha respekt for. Det er heller ikkje bare spørsmål om kva vi lever av, men kva vi lever for. Mange slit meg motivasjon til å leve, fordi dei ikkje har noko å leve for. Det er utruleg å sjå når menneske har ein livsvilje og noko å leve for. Dei kan gå igjennom dei tøffaste motgangar, sjukdomar, smerte og plager, og likevel komme positive og levande frå det gang på gang. Ein dag kjem vi alle til eit punkt i livet der vi ikkje kjem vidare. Jau forresten, det er det vi gjer, - vi kjem vidare.

Barna våre opplevde starten på det med elektroniske spel. I dag har det teke heilt av på det området. Mange av spela hadde noko dei kalla ” NEXT LEVEL”, eller på norsk, neste nivå. Slik er det eigentleg å leve også. Vi flyttar oss frå eit nivå til det neste nivå, ” NEXT LEVEL.” Når ein er eit barn er eit år så ufatteleg langt. Som liten gut hugsar eg at det var litt vemodig på nyttårskvelden. Det gamle lange året var over, og vi skulle inn i eit nytt ukjent. Det var eit ” NEXT LEVEL,” - eit nytt kapittel. Så veks ein til og møter den ein vil dele livet med, og etablerer familie. I vakenetter med småbarnskrik og stell, syns tida stå stille. Før ein veit kvar tida har blitt av, vert det med eitt så stille i huset. Kva har skjedd? ” NEXT LEVEL,” - barna er flytte ut, -dei er vaksne. Vi saknar dei ein kort augneblink før vi ven oss til det. Men, før du verkeleg har vorte innkjørd i den nye tidsrekninga, får du ein dag ein liten bylt lagt i armane, og du får vite at det vesle nurket som ligg der innpakka er det fyrste barnebarnet ditt. ” NEXT LEVEL,” - no startar ein flott periode, der du kan nye livets dessert.” Tenk å kunne nyte barnebarna, nesten ansvarslaust. Du tek imot dei når du vil, og leverer dei tilbake når du ikkje orkar meir, eller det ikkje passar. ”NEXT LEVEL”, hugsar du kvar åra blei av? Kan du begripe det konemor, -eg ser på kona og lurer på korleis det skal bli å vere gift med ei bestemor i tida framover. Det går seg til det og, sjølv om ein kjenner seg ung på innsida. Åra går fortare og fortare, og du passerer 50 og konstaterer at du truleg har kortare tid igjen, enn du har levd. Kvar vart åra av, og ikkje minst, kva vil eg bruke resten av livet til? På dataspela før, enda dei fleste spela før eller seinare med to ord som blinka på skjermen, ”GAME OVER”. Då nytta det ikkje å prøve å kome vidare, det var slutt. Spelet var over, alle liv var brukt opp. Like før jul i 2007 døydde to kjende skodespelarar, og Kirsti Sparbo sa noko viselig. ”Vi står alle i kø, men vi veit ikkje kva nummer i rekka vi står” Mange trur at når vi døyr er det ”GAME OVER”, - slutt. Vi vert lagt i kiste og sett i jorda. Slekt og vener samlast til gravferda, presten seier nokre fine ord, og etterkomarane gret nokre tårer og saknar oss, og det var det. Bare minna er tilbake. Veit du kva, eg trur det til motsetning på dataspelet, så er døden ikkje ” GAME OVER” men eit ”NEXT LEVEL”. For den som har teke si tilflukt til Jesus og teke imot han som sin Frelsar her i dette livet, er døden bare eit ” NEXT LEVEL”, men eit ”LAST LEVEL”.(siste nivå) Kva som venter oss på andre sida veit vi ikkje sikkert. Bibelen talar løyndomsfullt om det. Eg veit bare at det vert heilt sikkert herleg. Folk som har vore over linja og blitt vekt opp igjen har hatt opplevingar som samsvarer med det Bibelen seier.

Ein eg snakka med for litt sidan sa om døden. ”Då får vi vite om Bibelen taler sant. Ja,” sa eg, ”men eg vil før tru Bibelen, å så ta feil, enn å ikkje tru den og så ta feil”. Om vi ikkje trur Guds Ord og tek i mot Jesus her i dette livet, då har vi verkeleg rota det til for oss sjølv i det neste liv. Jesus kom for å gje oss livet, det evige livet. Johannes evangelium kap 1, og vers12 seier: Men alle dei som tok imot han,(Jesus) dei gav han rett til å verta Guds born, dei som trur på namnet hans. Då kan vi gå ein ny dag i møte, trygg på, at det er slik som Paulus skriv om det i Romarbrevet kap. 14 vers 8,: For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi døyr, så døyr vi for Herren. Anten vi då lever eller døyr, høyrer vi Herren til. Det er godt å vite at når vi kjem til ”LAST LEVEL” så er Jesus allereie der. Han møter oss på den andre sida og vil være vår guide. Livet er for kort til å levast utan Jesus.

Ein ateist låg for døden og kalla til seg ein kristen og sa. ”Eg kunne leve utan Jesus, men eg kan ikkje døy utan han”. Ikkje alle får oppleve å kunne ta slike reflekterte val ved livets slutt. Mange går brått inn i evigheita utan mogligheit til å ta eit siste val. Om dei ikkje har valt Jesus her, får dei etter det Bibelen seier, ikkje noko nytt høve til å velge. Då vert avslutninga eit ” LAST LEVEL,” borte frå Gud til evig tid. Difor er mi oppfordring til alle menneske; Vel Jesus i dag, mens han er å finne. Du får aldri eit betre høve til å seie ja. Kunsten å overleve, er kunsten å leve med Jesus i dag på ein slik måte at sjølv om eg ikkje skulle oppleve neste dag her, så feirar eg med Jesus i ein tilstand utan tid. Då er det ikkje lenger nødvendig å halde greie på tida med klokke eller kalender. Då er det mange ting som vi syns er viktige her, som då er heilt uvesentlege.

Frank Håvik

PS. Treng du nokon å snakke med om dette kan du gjerne ta kontakt med meg via Facebook, mail post@josvafolket.org, eller du tek kontakt med ein kristen du kjenner på din heimplass.

Evangelisering i Østfinnmark

Fra 10. til 26. mars var Gunnar Stokke og undertegnede (Hans Reite) til Øst-Finnmark i regi av Josva-folket. Vi deltok på møter i Vadsø, Vardø, Tana og Vestre Jakobselv. Det var åpent i møtene og flere søkte forbønn for ulike behov. Vennene satte stor pris på at vi kom og de tok godt imot oss. Siste kvelden arrangerte de et festmåltid for oss i menigheten i Vadsø. Vi bodde der under hele oppholdet.

Daglig gikk vi på husbesøk og fikk komme inn I flere hus, både hos nordmenn og hos utlendinger. Til og med i huset til noen eldre Jehovas Vitner ble vi bedt inn. Vi fikk be til frelse med 4-5 og gav dem nytestamenter og annen litteratur. I Vadsø delte vi ut om lag 2000 traktater slik at nesten hele byen fikk anledning til å lese om frelsens veg. Guds ord skal ikke vende tomt tilbake! Jesaja 55:11. Det var fortsatt full vinter I Finnmark, og temperaturen var nede på minus 13 grader. Det er fortsatt åndelig hardt der oppe, men Gud er mektig til å sende vekkelse. Vi merket en lengsel blandt de troende. Forstander Martin Øynes gjorde en stor innsats med å kjøre oss rundt på møtene og hjalp oss på alle måter.
Vi fikk oppleve at Jesus var med . Hilser med Markus 16:15-20

Hans Reite

Skapt til å fungere

I 1Kor 12:27 står det: Dere ER Kristi legeme, og hver for seg Hans lemmer.

Du er verdifull, og Gud regner med deg! Tenk at Himmelens og Jordens skaper har latt sin fylde og kraft bo i hver enkelt troende. Du er også regnet med, og du betyr noe i Guds Rike.
Bibelen sier det så sterkt at de troende sammen er Kristi legeme på jorden, og hver for seg er de et lem som har sin helt unike funksjon.Dette forteller oss to viktige ting:

1.Vi hører sammen. Mange av Josvafolkets medlemmer tilhører en lokal menighet, men der er også mange som av en eller annen grunn ikke har funnet et fellesskap der en kan ha tilhørighet. Noen har opplevd vonde ting i menighetssammenheng, og er blitt så såret at en ikke tørr nærme seg en menighet igjen. Menighet er ikke nødvendigvis en struktureller en organisasjon. Menighet er en gruppe troende som forplikter seg på hverandre. Å forplikte seg er for mange et negativt ladet begrep. Men husk at det å forplikte seg har en gjensidig funksjon. Det er å gi og få. Når noen lider i blant oss så trår vi til, og når du lider eller har behov, vil de andre trå til overfor
deg. I dag er det mange tverrkirkelige bevegelser som gjerne fremelsker felleskapstanken. Det er bra, for det har vært for mye sekterisme i norske menigheter. Samtidig er det en fare i at
en må legge ned alt som skiller og at en ender opp med minste felles multiplum. Menighet er forpliktende. Paulus sier i
2 Kor 8:5: Og de gav ikke bare slik vi hadde håpet, men de gav seg selv,
først til Herren og så til oss, ved Guds vilje.
Så om du ikke tilhører en menighet, så se om du kan finne en menighet eller et husfellesskap i ditt nærområde som du kan være en forpliktende del av.

2. Det neste ordet i 1. Kor 12.27 sier at vi hver for oss er lemmer. Det betyr at vi har en unik funksjon, og alle er like viktige. Du er like viktig som forkynneren, pastoren eller lovsangslederen. Der er en gave og en funksjon for deg i menigheten og som lem og Jesu vitne i verden i dag. Du er fri til å tjene Gud der han leder deg. La derfor ingen forakte den gave og det kall Gud har gitt deg. Husk at du er elsket, viktig og verdifull for den du er og ikke utefra hva du kan prestere. Du er elsket med Guds agapekjærlighet som elsker oss uten at vi i utgangspunktet fortjener det. Han ønsker at det fantastiske livet som Han har gitt deg i frelsen skal spres ut til verden gjennom hvordan vi lever. Den beste evangelisering er en brennende kristen som lever ut det livet Jesus har gitt. God påske!

Frank Håvik

FRIHET

Til frihet har Kristus frigjort oss.Stå derfor fast og la dere ikke igjen
tvinge inn under trelldommens åk. Gal.5.1.
Hvilket herlig liv det er å komme inn i Guds nåde,da blir vi virkelig fri! “Fri ifra nøden, dommen og døden.Amen,halleluja.”
(fra sangen Ren og rettferdig). Livet har blitt totalt forandret etter at Jesus kom inn og ble Herre i mitt hjerte. Det er ut derfra det
strømmer liv. Johannes 7.37.
Dette med Jesus er bare noe vi kan ta imot i tro,for det kan ikke forklares,bare erfares.Gud ga sin sønn Jesus for at vi skulle bli
fri all fordømmelse for våre synder.Alt er av bare nåde.Si ja takk og ta imot!! 1.Joh.1.9.
Det er så godt å kunne ta til seg av Guds ord i Bibelen og la det vokse og gro, slik at vi forandres innenfra og ut. Vi trenger ikke ta oss sammen, men falle sammen i Guds kjærlige armer. Det er nåde for all synd. Hans kjærlighet er fullkommen og gis uten betingelser.
Den Hellige Ånds kraft blir gitt oss i frelsens vidunderlige gave. Det er den som er vår talsmann i dag. Den veien åpnet Jesus da han sa: Det er fullbrakt på Golgata. I kjærlighet til vår Far i himmelen, forandres vi mer og mer hvis vi er villige til å la han gi oss råd og veiledning gjennom sitt ord. Det er levende og virker også i dag om vi åpner vårt hjerte for han. Jesus er veien,
sannheten og livet.Joh.14.6.
Han er veien som fører oss til sannheten om hvem Gud er,og hvem vi er i Gud. Sannheten er at vi er så verdifulle at Jesus døde for alle menneskers synd. Vi er alle frelst og fri om vi tar imot.
Kjære venn om du leser dette: Du er verdifull,unik og høyt elsket. Om du ikke kjenner Jesus,ta imot frelsen i dag.Den er ferdig.
Ta imot gaven som er oss gitt og du vil aldri angre.Jesus er med i medgang og i motgang. Han sier: “Kom til meg du som bærer tunge byrder og jeg vil gi deg hvile.” Matt.11.28.
Jeg har erfart at det holder og vet at hans ord er sant.

LIVETS ELV
Kom og bli med i livets elv,der er det godt og være.
DER flyteren strøm av kjærlighet, glede og fred.
I Jesu sår du fullkommen er og der strømmer det liv ut fra.
Det startet på korset hvor død ble til liv
og skapte en kilde av levende vann,
som veller fra hjerter satt i brann.
Kom du til Jesus som kilden er,
han deg hjelper og setter istand.
La elven fra himmlen få strømme i dag,
det leger ditt hjerte fra synder og sår.

Olaug Deila

”Mot fedrenes mål i nye spor,” eller ble det omvent…?

Statistikken viser at i løpet av de siste årene har mange menigheter gått tallmessig tilbake. Vi vet også at i mange har medlemmene en høy gjennomsnittsaldrer. Da trenger en ikke være profet for å skjønne at om vi ikke får en dramatisk tilvekst de nærmeste årene, vil tilbakegangen øke ytterlige. De 20 største pinsemenighetene har fra 298 til 1914 medlemmer. Sier vi at 35-40 % av medlemmene deltar på et hovedmøte, betyr det at det er kun 20 menigheter som samler over 100 på sine hovedmøter. Hva forteller statistikken oss? Jo at vi har en generell stagnasjon. Siden år 2000 har det riktignok blitt over 20 flere pinsemenigheter. Det er et lyspunkt, men vi vet ikke hvor mange som er i ferd med å lukke dørene for godt. På grunn av høy gjennomsnittsalder er mange menigheter få år fra nedleggelse, om ikke noe nytt skjer.

På 80-tallet, mens jeg var formann i Nordfjord søndagsskolekrets i Sogn og Fjordane, sa en delegat i et debattinnlegg på et årsmøte: ”Vi må gå i fedrenes spor mot nye mål”. Jeg tenkte meg om et øyeblikk, og kom med en motreplikk: ”Nei, jeg tror vi må snu på det og si: Vi må gå mot fedrenes mål i nye spor.”

Hvilke mål hadde våre ”forfedre”? (og ”formødre”)

Jo at mennesker skulle bli radikalt frelst, helbredet, døpt i vann, døpt i ånd, og bli sendt ut i tjeneste. Barna var med fra starten av, kvinnene likeså. De unge var med. Unge predikanter i 17-20 års alderen stod i vekkelse rundt om i landet.

Hvilke spor gikk de i? I nye radikale spor etter den tids målestokk. Så nye at det vakte forargelse blant kirkens folk og andre. For eksempel ble pinsevenner nektet å leie offentlige lokaler, og om de hadde egne lokaler, hendte det at de ble pepret med stein under møtene. Noen steder ble predikanter kjeppjaget fra stedet, og bortvist med tvang. Barn ble mobbet fordi de var pinsevenner, lærere som var pinsevenner fikk ikke undervise i kristendom, og pinsevenner ble trakassert og gjort narr av. Dette er også litt av vekkelseshistorien.

La oss se litt på det første utsagnet: ”Vi må gå i fedrenes spor mot nye mål”

Egentlig står det for å gjøre det på samme måten som våre forfedre gjorde det. Problemet er at tidene og samfunnet har endret seg. Utsagnet står egentlig for tradisjonalisme, og det vil føre oss på avveie. Det vil som det sier, føre oss mot nye mål. Men er det virkelig det vi ønsker? Til hvilke mål fører fedrenes spor oss? Livet har forandret seg dramatisk for folk flest på 50 år. Informasjonsflyten er mangedoblet. Folk trenger faktisk ikke lenger komme på et møte på lokalet for å få forkynnelse. Det forkynnes på kristne kanaler på TV og internett døgnet rundt. Folk trenger ikke komme til møtene for å få vite nytt, - det er nyheter hele dagen i massemedia. Dette er den nye virkeligheten vi da må plassere fedrenes spor inn i.

Det som en opplever da er at fedrenes spor (les: former, kommunikasjon, språk og musikk) ikke kopler med folket i samme grad som før. Uten å kommuniser med folket når vi dem ikke med evangeliet, og færre blir frelst. I mangel på resultater blir det besnærende lett for at en omdefinerer målene. Det blir liksom ikke så viktig at nye blir frelst, bare vi tar vare på de få vi har. Målet er ikke lenger at nye skal bli døpt (for der er få nye) men at vi ikke betoner dåpen. Dåpen vekker så lett anstøt hos andre kristne.

Målet blir ikke lenger at folk skal bli helbredet, men at de skal få styrke til å leve med sykdommen. (Husk at det er farlig med tegn og mirakler når de skjer andre steder men ikke hos oss. Dessuten skal mange falske profeter skal stå frem i den siste tid å gjøre tegn og mirakler i Jesus navn) Målet er ikke lenger at troende skal bli åndsdøpt, men at noen holder ut og kommer med et budskap fra tid til annen. Vi er da pinsevenner og pinsevenner taler i tunger. Eller gjør dagens pinsevenner det? Målet er ikke lenger at nye sendes ut fra menigheten, men at alle er trofaste og sitter på samme plass som de har gjort i 30 år, og sier takk og amen til alt som blir servert på den måten VI liker det best.

Det blir resultatet om vi holder på en foreldet form i menighetsordning, kommunikasjon, møteform og musikkstil. Derfor er overskriften så riktig. La oss gå i nye spor mot fedrenes mål. La oss grave frem igjen fedrenes målsettinger, og være minst like radikale, brennede og frimodige som de var de første 10-50 årene av pinsevekkelsen, men unnatak av loviskhet nidkjærhet for regler og selvskrevne lover. La oss være like radikale i å gå med Gud, og gå på Guds Ord som de var. Ja vi bør gå enda lenger fordi mulighetene er bedre i dag. Vi bør være minst like radikale i form og virkemiddel som de var i forhold til den tid vi lever i.

En ny tid krever nye spor og nye virkemiddel. En ny tid vil skape sin identitet i musikk og sangstil. På 40-50 tallet tok de datidens populærmusikk, satte nye tekster til og dermed var musikklagstilen skapt. Frelsesarmeens grunnlegger W. Booth tok melodiene til drikkevisene på pubene og satte kristne tekster til. Var det noen som kalte dagens ”nye” musikk for verdslig?

Vi vil tilbake til røttene sier noen. Men hvilke røtter? I de fleste tilfeller menes røtter som er 40-60 år gamle. Skal vi tilbake til røttene så la oss gjøre det skikkelig. Da må vi gå tilbake til ”urkristendommen” på aposteltiden.

En ny tid vil endre tenkning, hvordan menigheten organiseres, samværsform, møtestil og i det hele måten vi driver menighet på

Midlene er ikke hellige, men det er målet. Målet helliger heller ikke midlene, og ikke alle midler tjener hensikten.

Gud vil gjøre menighetene våre til effektive innhøstningsmaskiner, som vil høste inn lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt gjennom å sende ut tjenestegaver fra menigheten.

Amos 9:13 Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer, skal nå igjen den som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over.

Hva forventes av oss i en ny tid?

Jo en vilje til forandring og sann overgivelse til Jesus og oppdraget.

Rom 12:1-2 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.

Det andre vi trenger en positiv skjerpelse på, er å være nøye i forhold til hverandre og de utenfor. Det gjelder for eks. at vi er gjestfrie, rause og velsignede i vår holdning til alle mennesker. ”Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!”

At vi gir av det Herren har betrodd oss av åndelige gaver, talenter og økonomi. Når vi begynner å betjene menneskene rundt oss uten å spørre etter om det gagner oss, vil se at vi virkelig bryr oss om dem. Da vil de også ta imot evangeliet som vi presenterer på et språk som de forstår.

For det tredje, at det vi gjør for Herren, gjør vi fordi vi elsker Jesus. Rett motiv for det vi gjør vil alltid virke sterkt på våre medmennesker. Har vi egen ære, økonomiske motiv eller som motiv å ha makt, gjennomskues vi lett av de ikke troende.

Jesu 3 spørsmål til Peter er like aktuelle i dag. Tre ganger ”Elsker du meg?” avkler oss for ego, hovmod og stolthet. Utefra en posisjon der Jesu kjærlighet var på plass, - kommer kallet til tjenesten.

For det fjerde trenger vi å reise opp igjen bønnealteret i menighetene. Bønn må være en viktig bestanddel i all vår virksomhet. I pinsevekkelsens første tid så en på skotuppene at en var pinsevenn. Tuppene pekte oppover på grunn av timer på kne i bønn. Måtte vi igjen kunne innta landet i bønn til Herren, og legge en grunn i det åndelige for vekkelse som går på dypet i folket.

Jes 43:18-19 Husk ikke på de første ting, tenk ikke på det som var før. Se, Jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, Jeg skal sannelig lage vei i ødemarken og strømmer i ørkenen.

Herren gjør noe nytt, han fornekter han seg ikke. Han har alltid gjort noe nytt.
Heb 13:8:Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Husk på at da Noa fikk kallet til å bygge en Ark var det absolutt byggnummer 1, i hans båtbyggeri. Da Moses ledet folket ut av Egypt hadde han ingen erfaring med ledelse på det nivået. Da Josva ledet folket til å innta Jeriko hadde ingen by blitt inntatt på den måten før. Slik kunne vi fortsette å nevne Gud menn og kviner som fikk unike kall alt etter den tid de levde i. Hvorfor skal Herren slutte med å gjøre noe nytt nå? Om vi alltid i våre menigheter skal gjøre ting som vi pleier ender menigheten opp som en ”pleiepasient”.

Nei, kjære pinsevenner, la oss gå i nye spor mot de samme mål som forfedrene våre hadde. La oss ta deres eksempel i tro, dristighet, pågangsmot og vilje til å gå nye veier for om mulig å vinne noen for Kristus.

Frank Håvik

Menighetens nød

Menighetenes største nød i dag er ikke først og fremst mangel på lederere eller lederskapsundervisning. Det er heller ikke mangel på økonomiske ressurser eller sang og musikkrefter. Heller ikke er det ikke myndighetene sine rammebetingelser som lager problemer. Menighetens største problem og nød i dag er vår manglende brann for Jesus. Uten brann for Jesus kan lederne ikke lede menigheten på rett vei. Uten brann for Jesus blir det glissent i stolrekkene på menighetenes møter. Uten brann for Jesus blir det ingen nød for å nå ufrelste. Det blir følgelig ikke reell menighetsvekst. Uten brann for Jesus dør menigheten både åndelig og fysisk. Uten brann for Jesus blir det ingen nød for eget liv. Uten brann for Jesus blir kjærligheten kald i fellesskapet, og den går inn i et religiøst mønster som ikke fostrer disipler, med gjør mennesker religiøse.

Må Gud hjelpe oss alle til å søke Jesus av et oppriktig hjerte så han får stelle med oss og tenne oss i brann for han. Alle er vi kalt til å være i brann for Jesus. Det er kun det intime fellesskapet med han gir oss brann i hjertet. Emmaus-vandrerne fikk et møte med Jesus som tente en brann og som gav en vitnetrang:

Luk 24:32-35 Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Frank Håvik

HVEM BYGGER HVEM SIN MENIGHET?

Er ”Guds menighet er jordens største under” -- eller er den jordens største plunder? Mange sitter med negative menighetserfaringer, og mange kristne avskyr menighetsliv fordi de er blitt såret og skadet i menighetspraksis som ikke har bygget på Bibelens ord.

I våre dager snakkes det mye om menighetsbygging og lederutvikling. Sikkert viktig det meste, men har vi noen gang tenkt over hvem som skal bygge menigheten og hvem sin menighet er det vi bygger? ”Vår menighet,” sier vi med stolthet, men er det nå slik at det er vår menighet? ”Vi skal bygge menigheten,” sier vi også, men er det vi som skal bygge menigheten? For å finne ut av dette må vi jo gå til Guds Ord. Hva sier Bibelen? Jesus sier i Matt 16:18 Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Her sier Jesu fire viktige ting.
1) Han sier for det første hvilke grunn det skal bygges på. Bekjennelsen av Jesus som Messias som menighetens hjørnestein er den eneste grunnen som holder.

2) Dernest at det er han som skal bygge menigheten. ”Jeg vil bygge..” Det betyr at han er byggmesteren for sin menighet.

3) For det tredje sier han ”…min menighet.” Menigheten tilhører altså Jesus. I Apg 20:28 står det: ”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.” Jesus har kjøpt menigheten og den tilhører han, og bare han.

4) Det fjerde og siste er et et løfte om at selv dødsrikets porter ikke skal få makt over den menighet som bygges på denne måten.

Menigheten er jo Jesu legeme i verden. Alle som er frelst er med i den store globale menigheten, som har et nasjonalt, regionalt og lokalt uttrykk. Jeg tror Guds vilje er at alle kristne skal være med i en levende lokal menighet og virke der med de gaver, kall og utrustning de har fått fra Herren. Jesu er hodet for menigheten det står i Ef 1:22-23 ”Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.”

Jeg vil våge den påstanden ut fra Guds Ord at ledere eller andre ikke er kallet til å bygge menigheten. Det er en missforståelse og tro at ledere skal være åndelige byggmestere. Å tilrive seg denne posisjon er ikke noe mindre enn et svik mot menighetes eier og byggmester Jesus.
Vårt kall er derimot å tjene menigheten med de gavene Gud har lagt ned i oss, og hjelpe de hellige til å komme ut i Guds fulle potensial. Ef 4:11-12 Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.

Det er faktisk Gud som setter i menigheten mennesker som han har utrustet med åndelige gaver, for at de skal tjene med Guds utrustning der. Vi ledere kan ikke forvalte de menneskene som vi er ledere for etter vår egen tanke og vilje, og på den måten bestemme over menigheten. Vi kan altså ikke bestemme over menigheten og si at den kan vi bruke og den kan vi ikke bruke. Vi kan altså ikke bestemme hvem i menigheten som kan bruke de gavene Gud har utrustet med, og hvem som ikke får bruke dem. Vår oppgave er å hjelpe den enkelte inn i tjeneste utefra den enkeltes utrustning og kall. 1. Kor 12. 14-27. Riktig nok er vi satt til å veilede, tilrettevise og oppmuntre.

Vår alles oppgave er å være levende steiner i et åndelig byggverk. Steiner som er villige til å bli formet av byggmester Jesus, og at vi er villige til å finne den plassen i byggverket som han bestemmer. Også ledere er steiner og ikke bygningsmenn.

Ef 2:21- 22. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

Å lede en menighet er en hårfin ballansegang mellom det å ta hensyn til tradisjon og sedvane, og det å leve i fornyelse og lede etter Åndens stemme. Gode vaner må fremelskes og oppmuntres, men vaner og tradisjoner må ikke erstatte Åndens ledelse. Lar vi tradisjon og sedvane være det som leder oss, - blir menigheten et museum for fortidens vekkelser, mer enn en fødestue for åndelige barn.

Alt som har liv i seg vokser. Alle menigheter som har Jesu liv i seg vokser. Betyr det at alle menigheter som ikke vokser ikke har Jesus liv i seg? Ikke nødvendigvis. Vokster kan hindres. Om du legger en steinplate på plenen i begynnelsen av sommeren, og lar den ligge 2-3 måneder vil du se at det er tilsynelatende dødt under. Løfter du steinen bort, tar det bare kort tid før livet igjen begynner å spire frem.

Jeg tror at dersom vi ledere er mer fokusert på å la oss lede av Ånden, enn vi er opptatt av å styre og kontrollere, vil menighetslivet snart blomstre. Ber vi samtidig Gud vise oss veksthindringene i menighetene, så vi kan fjerne dem, vil vi se en vesentlig forskjell. Hva er veksthindringer? Uoppgjort synd, stolthet og hovmod. Det kan også vere at ledere har fart frem med hardhet og arroganse. Videre er det veksthindringer når personer bekler åndelige posisjoner de ikke er utrustet til. Feil holdinger til andre kan også hindre voksteren. Også døde tradisjoner og feil forståelse av Bibelen er veksthindringer som hindrer livet å vokse frem.
Så sant menigheten har Jesus som byggherre og eier vil den vokse. Om vi tilrøver oss kontrollen og kaller menigheten for min eller vår menighet, setter vi Jesus utenfor, og voksteren vil utebli. Laodikeamenigheten i Johannes åpenbaring 3 var nok perfekt i egne øyne, men Jesus var satt på utsiden. De var så dyktige at de klarte deg uten Åndens ledelse.
Vi har en tradisjon av å ville styre hvem som skal fungere og hva som skal skje, men Herren har ikke kallet oss til det. Vår oppgave som ledere er å elske fram det Gud har lagt i den enkelte, vere tilsynsmenn og tjenestegaver som er opptatt med å få frem hele Guds potensial i den enkelte.

Hva har du i hjertet?
Om vi som ledere kunne bli flinkere til å samtale og lytte til menighetens medlemmer ville vi se en større trivsel og engasjement. La oss spørre den enkelte: Hva har Jesus lagt ned i ditt hjerte? Hva er din brann, lidenskap eller byrde? Ut fra svarene må vi da hjelpe den enkelte til å komme ut i tjeneste på rett plass.

Under et besøk i Texas i USA for noen år siden fikk vi overvære et møte for nye medlemmer i en baptistmenighet på 12 000 medlemmer. Hovedpastoren tjente bokstavelig talt ved bordene og hadde en introduksjon der han sa følgende. ”Vi er alle lemmer på Jesu legeme, dere er like viktige som meg. Nå er jeg hovedpastor, men det er like viktig at dere finner deres plass i fellesskapet.” Deretter delte han ut et skriv der 300 ulike tjenester var opplistet og han fortsatte: ”Om dere ikke finner det dere brenner for på listen, så kom til en av oss pastorene, så vil vi hjelpe deg å starte en tjeneste etter det du har i hjertet.” Det er kanskje unødvendig å si at den menigheten oppleve vekst.

Noe av menighetens vekstprinsipp finner vi i Ef 4:16 Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.

En fellesnevner for menigheter som ikke vokser er at mange medlemmer ikke er i funksjon med de gaver og utrusning Gud har gitt den enkelte. Når menigheter starter nye tiltak skjer det ofte utefra hva som er behovet der og da. Så får en folk til å fylle plassene enten frivillig eller ved ”beordring”. Det er egentlig en feil måte å starte virkegrener på. Ja, men hvordan skal vi ellers få startet det vi trenger? Be høstens Herre om å drive arbeiderne ut til sin høst. Med Jesus som byggmester vil han sørge for å sende inn i menigheten de gavene menigheten trenger.

” Og Gud satte i menigheten……”
Om vi kunne begynne på rett måte ville vi få mange flere tilfredse medlemmer som tjener Gud etter det kall, gaver og utrustning de har, fremfor å bli plassert inn i noe de ikke er kallet til.
Hva gir menighetsvekst?

Ef 4:15-16 Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.

Legemet holdes sammen ved hvert støttende band som er den virksomhet/oppgave som er tilmålt hver enkelt. Og slik vokser det sin vekst står det. Dette stemmer med observasjoner gjort i mange menigheter som ikke vokser. Det som er gjennomgående er at det er få i tjeneste, og mange som ikke har noen oppgaver.

Lar vi Jesus vere byggmesteren, og menighetens rettmessige eier, og er opptatt med å oppmuntre hverandre til å komme ut i det Jesus har lagt ned i den enkelte sitt hjerte, vil folk trives i menigheten. Medlemmer som lever i tett relasjon med Jesus, er tilfredse i tjenesten, blir lykkelige kristne er smittsomme med Jesus. Folk som trives har en tendens til å dele med andre det de er fornøyde med, og slik vokser menighetens sin vokster.

Frank Håvik
Josvafolket.org

Josvafolket har fått eigen blogg

Av praktiske årsaker har vi i Josvafolket oppretta ein eigen blogg. Her kan du lese artiklar og nyhende om kva som skjer rundt om. Følg med, og kommenter gjerne!

mvh Solveig

Våg å gå nær

En ting som preger vårt samfunn mer enn noen gang er upersonlighet. Mange ting som før var forbundet med personlig kontakt mennesker imellom blir i dag ivaretatt av tekniske innretninger. Jeg nevner et par eksempel som banktjenester og det å handle dagligvarer. Dataalderen gjør at vi snart kan styre det meste hjemmefra med modem og teleforbindelse. Mange jobber uten å ha noe særlig personlig kontakt med medmennesker. TV har overtatt mye av det som før var sosial kontakt og omgang med mennesker imellom. Vi kan ikke stanse utviklingen. I stedet for å sutre over skadevirkningene kan vi utnytte alle tekniske nyvinninger til menneskets beste. Poenget er at vi er herre over teknikken og ikke omvendt.

Men hva gjør det upersonlige samfunnet med oss mennesker? Jeg tror vi blir mindre sosiale, mer egoistiske og mindre følsomme for hverandres behov. Jeg besøkte en 80 år gammel mann i en noe avsidesliggende bygd på vestlandet, for ca 20 år siden. I to timer snakket han uten opphold. Jeg lyttet, og tenkte, hvorfor dette oppdemte behovet? Han gav meg svaret. Før, sa han, da gikk folk langs veien og en hadde tid til å stanse opp å snakke med hverandre. Nå kjører de forbi i biler og ingen har tid. Tid, - alle får vi 24 timer pr. døgn. Spørsmålet er hvordan bruker vi den? Har vi råd til å bruke litt tid på våre medmennesker? Hva oppnår vi med vårt stress og jag? Stort sett ingen ting. Vi pådrar oss sykdommer på kropp og sjel. Våg å være annerledes, våg å være en som prioriterer medmennesker i stedet for status og egotripp.

Bibelen sier at det et menneske sår vil det høste. Det er en livslov. Gir du kjærlighet og omtanke for dine medmennesker nå, vil du når du trenger det som mest, få det samme. Ofte skal de lite til å heve livskvaliteten for et medmenneske. Et smil, en telefon, et besøk, et brev. Det koster oss så lite, men betyr så mye. En annen ting jeg har tenkt på. Når et menneske ligger syk og er døende er det kanskje mange som stikker innom, i begravelsen er det enda flere som kommer. Det kommer blomster, hilsener og mange ord, men hva skjer etterpå? Veldig ofte overlates de etterlatte alene med sin sorg. Plutselig er alt stille rundt en. Ingen kommer innom, ingen telefoner, ingen spørsmål. Hvorfor? Fordi vi ikke tør å gå nær inntil. Vi kjenner oss utilpass og vet ikke hva vi skal si. Det kan være smertefullt å møte menneske i sorg og savn. Gjør det likevel. Du vil oppleve at ved å gå nær inntil, gråte med de gråtende, gi trøst, eller berre være der, vil du være med å tilføre styrke til å bære sorgen og savnet, og leve videre. Sorg er normalt, og nødvendig for å komme igjennom en slik periode. I ensomheten etter en avdød lurer alle spørsmålene, bitterheten, mindreverd og forkastelse. Ingen kommer på besøk, ingen ringer, og en tenker: Det er ingensom er glad i meg. Vær et medmenneske, gå nær inntil, og du vil kjenne livet på pulsen. Det er ting som er viktigere i livet enn priser på melk og bensin og rentenivå.

Livskvalitet handler og om et liv i kjærlighet og omtanke, men mest av alt handler det om et liv i relasjon til den som gav deg livet, Gud vår skaper. Å søke hans rike først er alltid det beste.

"Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage." Matt 6:31-34

"For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte." Jer 29:11-13