Statistikken viser at i løpet av de siste årene har mange menigheter gått tallmessig tilbake. Vi vet også at i mange har medlemmene en høy gjennomsnittsaldrer. Da trenger en ikke være profet for å skjønne at om vi ikke får en dramatisk tilvekst de nærmeste årene, vil tilbakegangen øke ytterlige. De 20 største pinsemenighetene har fra 298 til 1914 medlemmer. Sier vi at 35-40 % av medlemmene deltar på et hovedmøte, betyr det at det er kun 20 menigheter som samler over 100 på sine hovedmøter. Hva forteller statistikken oss? Jo at vi har en generell stagnasjon. Siden år 2000 har det riktignok blitt over 20 flere pinsemenigheter. Det er et lyspunkt, men vi vet ikke hvor mange som er i ferd med å lukke dørene for godt. På grunn av høy gjennomsnittsalder er mange menigheter få år fra nedleggelse, om ikke noe nytt skjer.
På 80-tallet, mens jeg var formann i Nordfjord søndagsskolekrets i Sogn og Fjordane, sa en delegat i et debattinnlegg på et årsmøte: ”Vi må gå i fedrenes spor mot nye mål”. Jeg tenkte meg om et øyeblikk, og kom med en motreplikk: ”Nei, jeg tror vi må snu på det og si: Vi må gå mot fedrenes mål i nye spor.”
Hvilke mål hadde våre ”forfedre”? (og ”formødre”)
Jo at mennesker skulle bli radikalt frelst, helbredet, døpt i vann, døpt i ånd, og bli sendt ut i tjeneste. Barna var med fra starten av, kvinnene likeså. De unge var med. Unge predikanter i 17-20 års alderen stod i vekkelse rundt om i landet.
Hvilke spor gikk de i? I nye radikale spor etter den tids målestokk. Så nye at det vakte forargelse blant kirkens folk og andre. For eksempel ble pinsevenner nektet å leie offentlige lokaler, og om de hadde egne lokaler, hendte det at de ble pepret med stein under møtene. Noen steder ble predikanter kjeppjaget fra stedet, og bortvist med tvang. Barn ble mobbet fordi de var pinsevenner, lærere som var pinsevenner fikk ikke undervise i kristendom, og pinsevenner ble trakassert og gjort narr av. Dette er også litt av vekkelseshistorien.
La oss se litt på det første utsagnet: ”Vi må gå i fedrenes spor mot nye mål”
Egentlig står det for å gjøre det på samme måten som våre forfedre gjorde det. Problemet er at tidene og samfunnet har endret seg. Utsagnet står egentlig for tradisjonalisme, og det vil føre oss på avveie. Det vil som det sier, føre oss mot nye mål. Men er det virkelig det vi ønsker? Til hvilke mål fører fedrenes spor oss? Livet har forandret seg dramatisk for folk flest på 50 år. Informasjonsflyten er mangedoblet. Folk trenger faktisk ikke lenger komme på et møte på lokalet for å få forkynnelse. Det forkynnes på kristne kanaler på TV og internett døgnet rundt. Folk trenger ikke komme til møtene for å få vite nytt, - det er nyheter hele dagen i massemedia. Dette er den nye virkeligheten vi da må plassere fedrenes spor inn i.
Det som en opplever da er at fedrenes spor (les: former, kommunikasjon, språk og musikk) ikke kopler med folket i samme grad som før. Uten å kommuniser med folket når vi dem ikke med evangeliet, og færre blir frelst. I mangel på resultater blir det besnærende lett for at en omdefinerer målene. Det blir liksom ikke så viktig at nye blir frelst, bare vi tar vare på de få vi har. Målet er ikke lenger at nye skal bli døpt (for der er få nye) men at vi ikke betoner dåpen. Dåpen vekker så lett anstøt hos andre kristne.
Målet blir ikke lenger at folk skal bli helbredet, men at de skal få styrke til å leve med sykdommen. (Husk at det er farlig med tegn og mirakler når de skjer andre steder men ikke hos oss. Dessuten skal mange falske profeter skal stå frem i den siste tid å gjøre tegn og mirakler i Jesus navn) Målet er ikke lenger at troende skal bli åndsdøpt, men at noen holder ut og kommer med et budskap fra tid til annen. Vi er da pinsevenner og pinsevenner taler i tunger. Eller gjør dagens pinsevenner det? Målet er ikke lenger at nye sendes ut fra menigheten, men at alle er trofaste og sitter på samme plass som de har gjort i 30 år, og sier takk og amen til alt som blir servert på den måten VI liker det best.
Det blir resultatet om vi holder på en foreldet form i menighetsordning, kommunikasjon, møteform og musikkstil. Derfor er overskriften så riktig. La oss gå i nye spor mot fedrenes mål. La oss grave frem igjen fedrenes målsettinger, og være minst like radikale, brennede og frimodige som de var de første 10-50 årene av pinsevekkelsen, men unnatak av loviskhet nidkjærhet for regler og selvskrevne lover. La oss være like radikale i å gå med Gud, og gå på Guds Ord som de var. Ja vi bør gå enda lenger fordi mulighetene er bedre i dag. Vi bør være minst like radikale i form og virkemiddel som de var i forhold til den tid vi lever i.
En ny tid krever nye spor og nye virkemiddel. En ny tid vil skape sin identitet i musikk og sangstil. På 40-50 tallet tok de datidens populærmusikk, satte nye tekster til og dermed var musikklagstilen skapt. Frelsesarmeens grunnlegger W. Booth tok melodiene til drikkevisene på pubene og satte kristne tekster til. Var det noen som kalte dagens ”nye” musikk for verdslig?
Vi vil tilbake til røttene sier noen. Men hvilke røtter? I de fleste tilfeller menes røtter som er 40-60 år gamle. Skal vi tilbake til røttene så la oss gjøre det skikkelig. Da må vi gå tilbake til ”urkristendommen” på aposteltiden.
En ny tid vil endre tenkning, hvordan menigheten organiseres, samværsform, møtestil og i det hele måten vi driver menighet på
Midlene er ikke hellige, men det er målet. Målet helliger heller ikke midlene, og ikke alle midler tjener hensikten.
Gud vil gjøre menighetene våre til effektive innhøstningsmaskiner, som vil høste inn lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt gjennom å sende ut tjenestegaver fra menigheten.
Amos
Hva forventes av oss i en ny tid?
Jo en vilje til forandring og sann overgivelse til Jesus og oppdraget.
Rom 12:1-2 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.
Det andre vi trenger en positiv skjerpelse på, er å være nøye i forhold til hverandre og de utenfor. Det gjelder for eks. at vi er gjestfrie, rause og velsignede i vår holdning til alle mennesker. ”Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!”
At vi gir av det Herren har betrodd oss av åndelige gaver, talenter og økonomi. Når vi begynner å betjene menneskene rundt oss uten å spørre etter om det gagner oss, vil se at vi virkelig bryr oss om dem. Da vil de også ta imot evangeliet som vi presenterer på et språk som de forstår.
For det tredje, at det vi gjør for Herren, gjør vi fordi vi elsker Jesus. Rett motiv for det vi gjør vil alltid virke sterkt på våre medmennesker. Har vi egen ære, økonomiske motiv eller som motiv å ha makt, gjennomskues vi lett av de ikke troende.
Jesu 3 spørsmål til Peter er like aktuelle i dag. Tre ganger ”Elsker du meg?” avkler oss for ego, hovmod og stolthet. Utefra en posisjon der Jesu kjærlighet var på plass, - kommer kallet til tjenesten.
For det fjerde trenger vi å reise opp igjen bønnealteret i menighetene. Bønn må være en viktig bestanddel i all vår virksomhet. I pinsevekkelsens første tid så en på skotuppene at en var pinsevenn. Tuppene pekte oppover på grunn av timer på kne i bønn. Måtte vi igjen kunne innta landet i bønn til Herren, og legge en grunn i det åndelige for vekkelse som går på dypet i folket.
Jes 43:18-19 Husk ikke på de første ting, tenk ikke på det som var før. Se, Jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, Jeg skal sannelig lage vei i ødemarken og strømmer i ørkenen.
Herren gjør noe nytt, han fornekter han seg ikke. Han har alltid gjort noe nytt.
Heb 13:8:Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.
Husk på at da Noa fikk kallet til å bygge en Ark var det absolutt byggnummer 1, i hans båtbyggeri. Da Moses ledet folket ut av Egypt hadde han ingen erfaring med ledelse på det nivået. Da Josva ledet folket til å innta Jeriko hadde ingen by blitt inntatt på den måten før. Slik kunne vi fortsette å nevne Gud menn og kviner som fikk unike kall alt etter den tid de levde i. Hvorfor skal Herren slutte med å gjøre noe nytt nå? Om vi alltid i våre menigheter skal gjøre ting som vi pleier ender menigheten opp som en ”pleiepasient”.
Nei, kjære pinsevenner, la oss gå i nye spor mot de samme mål som forfedrene våre hadde. La oss ta deres eksempel i tro, dristighet, pågangsmot og vilje til å gå nye veier for om mulig å vinne noen for Kristus.
Frank Håvik
Innlegg
