HVEM BYGGER HVEM SIN MENIGHET?

Er ”Guds menighet er jordens største under” -- eller er den jordens største plunder? Mange sitter med negative menighetserfaringer, og mange kristne avskyr menighetsliv fordi de er blitt såret og skadet i menighetspraksis som ikke har bygget på Bibelens ord.

I våre dager snakkes det mye om menighetsbygging og lederutvikling. Sikkert viktig det meste, men har vi noen gang tenkt over hvem som skal bygge menigheten og hvem sin menighet er det vi bygger? ”Vår menighet,” sier vi med stolthet, men er det nå slik at det er vår menighet? ”Vi skal bygge menigheten,” sier vi også, men er det vi som skal bygge menigheten? For å finne ut av dette må vi jo gå til Guds Ord. Hva sier Bibelen? Jesus sier i Matt 16:18 Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Her sier Jesu fire viktige ting.
1) Han sier for det første hvilke grunn det skal bygges på. Bekjennelsen av Jesus som Messias som menighetens hjørnestein er den eneste grunnen som holder.

2) Dernest at det er han som skal bygge menigheten. ”Jeg vil bygge..” Det betyr at han er byggmesteren for sin menighet.

3) For det tredje sier han ”…min menighet.” Menigheten tilhører altså Jesus. I Apg 20:28 står det: ”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.” Jesus har kjøpt menigheten og den tilhører han, og bare han.

4) Det fjerde og siste er et et løfte om at selv dødsrikets porter ikke skal få makt over den menighet som bygges på denne måten.

Menigheten er jo Jesu legeme i verden. Alle som er frelst er med i den store globale menigheten, som har et nasjonalt, regionalt og lokalt uttrykk. Jeg tror Guds vilje er at alle kristne skal være med i en levende lokal menighet og virke der med de gaver, kall og utrustning de har fått fra Herren. Jesu er hodet for menigheten det står i Ef 1:22-23 ”Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.”

Jeg vil våge den påstanden ut fra Guds Ord at ledere eller andre ikke er kallet til å bygge menigheten. Det er en missforståelse og tro at ledere skal være åndelige byggmestere. Å tilrive seg denne posisjon er ikke noe mindre enn et svik mot menighetes eier og byggmester Jesus.
Vårt kall er derimot å tjene menigheten med de gavene Gud har lagt ned i oss, og hjelpe de hellige til å komme ut i Guds fulle potensial. Ef 4:11-12 Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.

Det er faktisk Gud som setter i menigheten mennesker som han har utrustet med åndelige gaver, for at de skal tjene med Guds utrustning der. Vi ledere kan ikke forvalte de menneskene som vi er ledere for etter vår egen tanke og vilje, og på den måten bestemme over menigheten. Vi kan altså ikke bestemme over menigheten og si at den kan vi bruke og den kan vi ikke bruke. Vi kan altså ikke bestemme hvem i menigheten som kan bruke de gavene Gud har utrustet med, og hvem som ikke får bruke dem. Vår oppgave er å hjelpe den enkelte inn i tjeneste utefra den enkeltes utrustning og kall. 1. Kor 12. 14-27. Riktig nok er vi satt til å veilede, tilrettevise og oppmuntre.

Vår alles oppgave er å være levende steiner i et åndelig byggverk. Steiner som er villige til å bli formet av byggmester Jesus, og at vi er villige til å finne den plassen i byggverket som han bestemmer. Også ledere er steiner og ikke bygningsmenn.

Ef 2:21- 22. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

Å lede en menighet er en hårfin ballansegang mellom det å ta hensyn til tradisjon og sedvane, og det å leve i fornyelse og lede etter Åndens stemme. Gode vaner må fremelskes og oppmuntres, men vaner og tradisjoner må ikke erstatte Åndens ledelse. Lar vi tradisjon og sedvane være det som leder oss, - blir menigheten et museum for fortidens vekkelser, mer enn en fødestue for åndelige barn.

Alt som har liv i seg vokser. Alle menigheter som har Jesu liv i seg vokser. Betyr det at alle menigheter som ikke vokser ikke har Jesus liv i seg? Ikke nødvendigvis. Vokster kan hindres. Om du legger en steinplate på plenen i begynnelsen av sommeren, og lar den ligge 2-3 måneder vil du se at det er tilsynelatende dødt under. Løfter du steinen bort, tar det bare kort tid før livet igjen begynner å spire frem.

Jeg tror at dersom vi ledere er mer fokusert på å la oss lede av Ånden, enn vi er opptatt av å styre og kontrollere, vil menighetslivet snart blomstre. Ber vi samtidig Gud vise oss veksthindringene i menighetene, så vi kan fjerne dem, vil vi se en vesentlig forskjell. Hva er veksthindringer? Uoppgjort synd, stolthet og hovmod. Det kan også vere at ledere har fart frem med hardhet og arroganse. Videre er det veksthindringer når personer bekler åndelige posisjoner de ikke er utrustet til. Feil holdinger til andre kan også hindre voksteren. Også døde tradisjoner og feil forståelse av Bibelen er veksthindringer som hindrer livet å vokse frem.
Så sant menigheten har Jesus som byggherre og eier vil den vokse. Om vi tilrøver oss kontrollen og kaller menigheten for min eller vår menighet, setter vi Jesus utenfor, og voksteren vil utebli. Laodikeamenigheten i Johannes åpenbaring 3 var nok perfekt i egne øyne, men Jesus var satt på utsiden. De var så dyktige at de klarte deg uten Åndens ledelse.
Vi har en tradisjon av å ville styre hvem som skal fungere og hva som skal skje, men Herren har ikke kallet oss til det. Vår oppgave som ledere er å elske fram det Gud har lagt i den enkelte, vere tilsynsmenn og tjenestegaver som er opptatt med å få frem hele Guds potensial i den enkelte.

Hva har du i hjertet?
Om vi som ledere kunne bli flinkere til å samtale og lytte til menighetens medlemmer ville vi se en større trivsel og engasjement. La oss spørre den enkelte: Hva har Jesus lagt ned i ditt hjerte? Hva er din brann, lidenskap eller byrde? Ut fra svarene må vi da hjelpe den enkelte til å komme ut i tjeneste på rett plass.

Under et besøk i Texas i USA for noen år siden fikk vi overvære et møte for nye medlemmer i en baptistmenighet på 12 000 medlemmer. Hovedpastoren tjente bokstavelig talt ved bordene og hadde en introduksjon der han sa følgende. ”Vi er alle lemmer på Jesu legeme, dere er like viktige som meg. Nå er jeg hovedpastor, men det er like viktig at dere finner deres plass i fellesskapet.” Deretter delte han ut et skriv der 300 ulike tjenester var opplistet og han fortsatte: ”Om dere ikke finner det dere brenner for på listen, så kom til en av oss pastorene, så vil vi hjelpe deg å starte en tjeneste etter det du har i hjertet.” Det er kanskje unødvendig å si at den menigheten oppleve vekst.

Noe av menighetens vekstprinsipp finner vi i Ef 4:16 Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.

En fellesnevner for menigheter som ikke vokser er at mange medlemmer ikke er i funksjon med de gaver og utrusning Gud har gitt den enkelte. Når menigheter starter nye tiltak skjer det ofte utefra hva som er behovet der og da. Så får en folk til å fylle plassene enten frivillig eller ved ”beordring”. Det er egentlig en feil måte å starte virkegrener på. Ja, men hvordan skal vi ellers få startet det vi trenger? Be høstens Herre om å drive arbeiderne ut til sin høst. Med Jesus som byggmester vil han sørge for å sende inn i menigheten de gavene menigheten trenger.

” Og Gud satte i menigheten……”
Om vi kunne begynne på rett måte ville vi få mange flere tilfredse medlemmer som tjener Gud etter det kall, gaver og utrustning de har, fremfor å bli plassert inn i noe de ikke er kallet til.
Hva gir menighetsvekst?

Ef 4:15-16 Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.

Legemet holdes sammen ved hvert støttende band som er den virksomhet/oppgave som er tilmålt hver enkelt. Og slik vokser det sin vekst står det. Dette stemmer med observasjoner gjort i mange menigheter som ikke vokser. Det som er gjennomgående er at det er få i tjeneste, og mange som ikke har noen oppgaver.

Lar vi Jesus vere byggmesteren, og menighetens rettmessige eier, og er opptatt med å oppmuntre hverandre til å komme ut i det Jesus har lagt ned i den enkelte sitt hjerte, vil folk trives i menigheten. Medlemmer som lever i tett relasjon med Jesus, er tilfredse i tjenesten, blir lykkelige kristne er smittsomme med Jesus. Folk som trives har en tendens til å dele med andre det de er fornøyde med, og slik vokser menighetens sin vokster.

Frank Håvik
Josvafolket.org

Josvafolket har fått eigen blogg

Av praktiske årsaker har vi i Josvafolket oppretta ein eigen blogg. Her kan du lese artiklar og nyhende om kva som skjer rundt om. Følg med, og kommenter gjerne!

mvh Solveig

Våg å gå nær

En ting som preger vårt samfunn mer enn noen gang er upersonlighet. Mange ting som før var forbundet med personlig kontakt mennesker imellom blir i dag ivaretatt av tekniske innretninger. Jeg nevner et par eksempel som banktjenester og det å handle dagligvarer. Dataalderen gjør at vi snart kan styre det meste hjemmefra med modem og teleforbindelse. Mange jobber uten å ha noe særlig personlig kontakt med medmennesker. TV har overtatt mye av det som før var sosial kontakt og omgang med mennesker imellom. Vi kan ikke stanse utviklingen. I stedet for å sutre over skadevirkningene kan vi utnytte alle tekniske nyvinninger til menneskets beste. Poenget er at vi er herre over teknikken og ikke omvendt.

Men hva gjør det upersonlige samfunnet med oss mennesker? Jeg tror vi blir mindre sosiale, mer egoistiske og mindre følsomme for hverandres behov. Jeg besøkte en 80 år gammel mann i en noe avsidesliggende bygd på vestlandet, for ca 20 år siden. I to timer snakket han uten opphold. Jeg lyttet, og tenkte, hvorfor dette oppdemte behovet? Han gav meg svaret. Før, sa han, da gikk folk langs veien og en hadde tid til å stanse opp å snakke med hverandre. Nå kjører de forbi i biler og ingen har tid. Tid, - alle får vi 24 timer pr. døgn. Spørsmålet er hvordan bruker vi den? Har vi råd til å bruke litt tid på våre medmennesker? Hva oppnår vi med vårt stress og jag? Stort sett ingen ting. Vi pådrar oss sykdommer på kropp og sjel. Våg å være annerledes, våg å være en som prioriterer medmennesker i stedet for status og egotripp.

Bibelen sier at det et menneske sår vil det høste. Det er en livslov. Gir du kjærlighet og omtanke for dine medmennesker nå, vil du når du trenger det som mest, få det samme. Ofte skal de lite til å heve livskvaliteten for et medmenneske. Et smil, en telefon, et besøk, et brev. Det koster oss så lite, men betyr så mye. En annen ting jeg har tenkt på. Når et menneske ligger syk og er døende er det kanskje mange som stikker innom, i begravelsen er det enda flere som kommer. Det kommer blomster, hilsener og mange ord, men hva skjer etterpå? Veldig ofte overlates de etterlatte alene med sin sorg. Plutselig er alt stille rundt en. Ingen kommer innom, ingen telefoner, ingen spørsmål. Hvorfor? Fordi vi ikke tør å gå nær inntil. Vi kjenner oss utilpass og vet ikke hva vi skal si. Det kan være smertefullt å møte menneske i sorg og savn. Gjør det likevel. Du vil oppleve at ved å gå nær inntil, gråte med de gråtende, gi trøst, eller berre være der, vil du være med å tilføre styrke til å bære sorgen og savnet, og leve videre. Sorg er normalt, og nødvendig for å komme igjennom en slik periode. I ensomheten etter en avdød lurer alle spørsmålene, bitterheten, mindreverd og forkastelse. Ingen kommer på besøk, ingen ringer, og en tenker: Det er ingensom er glad i meg. Vær et medmenneske, gå nær inntil, og du vil kjenne livet på pulsen. Det er ting som er viktigere i livet enn priser på melk og bensin og rentenivå.

Livskvalitet handler og om et liv i kjærlighet og omtanke, men mest av alt handler det om et liv i relasjon til den som gav deg livet, Gud vår skaper. Å søke hans rike først er alltid det beste.

"Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage." Matt 6:31-34

"For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte." Jer 29:11-13